butterfly82

Kjærlighetsorgen satt i meg ganske lenge, men det hadde nok mye med at det vekket så mye opp fra fortiden min. Det gikk ca et halvt år, så møtte jeg "H" igjen, vi fikk pratet ut for første gang etter det som skjedde, og det var fantastisk å få pratet, og sakt det som bare lå å venta på å bli sakt, for å ikke snakke om å få svar på spørsmålene jeg lurte på. Det kom frem mye rart, men det viktigste var at han innrømmet å ha gjort en kjempe stor feil, når han gjorde som han gjorde, og at han bygget opp en slags mur selv, og da klarte han ikke å gjøre noenting. Men vi fikk pratet ut, og jeg skjønte nok at han skulle ønsket at vi kunne finne ut av det, men den gang var det for sent, jeg gikk ikke inn i samme fella med enda en gutt, nei, nei!! Så det var egentlig bare en grei følelse det å kunne si nei.. Da var jeg fri inni meg, som var en god følelse..

Jeg reiste hjem på besøk til mamma, og i denne ferien møter jeg igjen på "S", har pratet med han noen ganger i telefonen, og det er akkuratt som om det er noe som ligger der, noe føles litt anderledes. Så jeg bestemmer meg for å treffe han.. Vi dro hjem til han, han hadde kjøpt seg ny leilighet, og jobbet og virket ganske så oppegående. Men det som slo mest an hos meg var nok a at han faktisk pratet, han åpnet seg opp av seg selv, og på alle disse årene som jeg hadde slitt med å få ting ut av han, plutselig bare datt det ut av seg selv.. Akkuratt der og da så var det helt fantastisk!! Jeg var sikker på at nå var han blitt anderledes, kanskje han virkelig begynte å bli voksen!! Han pratet om det å miste søsteren sin, han pratet om det som skjedde med den jenta som han tidligere hadde sakt at han ikke kunne fordra, men alikevell hadde styret med rett foran øynene på meg. Han sa det var den største tabben han hadde gjort noen gang, og da han valgte å gå var den største feilen han hadde gjort, og at han gjorde ting på den måten som han hadde gjort det på, og håpet på at jeg kunne tilgi han, for den enesten han ikke kunne stoppe å tenke på det var meg.. Det ble veldig mye på en gang for meg.. Men igjen så var nok ønskene mine så utrolig høye for at han virkelig skulle ha blitt bra igjen, og at han virkelig ville satse på oss.. Det ble litt frem og tilbake.. Men så faller det litt av og jeg bor enda i Stavanger.

Igjen er det mye greier med leger og psykologer, for jeg sliter med dype depresjoner, og angsten bygger seg mer og mer opp, jeg er masse redd, og jeg tenker mye på å dø, hvordan det vil føles, og om det vil være bedre enn å leve i det helvete her, men jeg er redd for å dø så jeg gjør aldri noe helt seriøst ut av det, annet enn at jeg drikker masse og i store doser. Og jeg skuler meg bak ei søt "maske", med et stort smil.. Så ingen klarer å gjette hvordan denne jenta egentlig har det under denne "maska" si.. Der under er det et rent helvete! Jeg får meg en jobb i en flott barnehage, og får noen fantastiske kolegaer, noe som gjør at hverdagen min blir noe lysere igjen.. De timene jeg er der hver dag får meg til å føle meg ønsket og at noen trenger meg. Og alle de små søte barna, dem gjorde masse for meg dem.. Så jeg gruet meg til å komme hjem, der var det bare meg.. Livet mitt bestod for det meste denne tiden i å jobbe i denne barnehagen, og være hjemme i uke dagene for så å feste hele helga..

Men så en dag fant plutselig ei venninde fra Tønsberg at hun skulle komme overraskende på besøk til meg, for det nærmet seg bursdagen min.. Hun hadde med seg en overraskelse i tillegg.. Så 2 dager før bursdagen min, står plustselig hun og "S" i hagen min i Stavanger..What?? Helt utrolig!! Husker jeg ble ble veldig overrasket, men samtidig ble det en litt usikker følelse i kroppen min, for jeg hadde blitt såra så masse fra før..

På bursdagen min blir vi enig at vi skal gi det en skikkelig sjanse, og dette skal blir for siste gang. Vi hadde styret på frem og tilbake nå i flere år, så tiden var inne for å finne ut av det. Jeg bodde i Stavanger, han i Tønsberg, men vi skulle se hva vi skulle gjøre. Faktisk denne tiden her kom han ofte på besøk ned til Stavanger, og det var veldig koselig hver gang han kom. Men så oplever jeg en fryktelig tøff episode i livet mitt. Jeg blir voltatt etter en kveld på byen, noe som gjør at jeg får veldig problemmer inni meg i tilegg til alt annet som skjer rundt meg. Jeg er alene har ingen å prate med, og "S" er i Tønsberg, og de gangene jeg pratet med han var det ikke lett å si noe sånn, for jeg slett vel enda med å akseptere det som faktisk hadde skjedd, og skyldfølelsen lå høyt i meg, det var jo faktisk jeg som hadde drukket meg så full og dradd ut.. Men jeg vet at det ikke var min skyld, men det skjedde alikevel.  Etterhvert begynte ting å bli rarere og rarere.. Merket at det var noe men klarer ikke å finne helt ut av det.. Jeg pratet forsatt ikke så mye med noen om hvordan jeg har det, og skuler meg vekk fra omverden når jeg ikke har det så bra..

Etter en stund følte jeg meg verre enn på veldig lenge å reiste igjen til legen, hun tok en hel del prøver, og resultatet hun kom frem til var at jeg hadde fått kyssesyken, + en skult parasitt på lungen, og måtte holde meg mest mulig i ro.. I tillegg mente hun at jeg igjen var inne i en dyp depresjon.. Dette var et tøft år som jeg ikke hadde noe særlig overskudd av energi.. Det ble et skikkelig tøft år. Jeg gikk opp hele 10 kg dette året.. 

Skyldfølelse var et ord som psykologen min la veldig vekt på i dag, hun fikk meg til å kjenne dypere og dypere inn i meg selv! Hva er det som i bunn og grunn gjør at jeg har satt meg sånn fast. Hun hadde fryktelig rett, skyldfølelsen min har og er enda veldig stor. Hun spurte meg om tingene fra barndommen og fortiden var min skyld, og jeg vet at det ikke var min skyld det som hendte, men alikevel har jeg ikke klart å la være å kjenne skyldfølelse.

                             

Mye av skyldfølelsen jeg sliter med er etter min stefar sviktet meg på den brutale måten som han gjorde, skulle jeg aldri noen sinne la en mann gjøre noe sånt mot meg igjen, Aldri!! Men alikevel skjedde dette!! Jeg lovet meg selv at dersom jeg fikk barn når jeg ble eldre, skulle dem aldri måtte oppleve å ha det slik som jeg hadde hatt det, jeg hadde ikke min biologiske far i mitt liv, og dette skjedde alikevel, min sønn mista også sin!! Alle de tingene som jeg jobbet så hardt for at ikke skulle skje, dem skjedde tross alikevel, og der satt jeg igjen med skyldfølelse, som om det var min skyld alt som hadde skjedd, men det var det ikke, det var ikke mitt valg, det var ikke jeg som bare ble borte uten et ord, jeg var igjen, jeg tok ansvar, så hvorfor måtte det føles som om det var min skyld!! Har lenge følt at hadde jeg bare gjort sånn eller sånn den gangen så kanskje ting hadde blitt bra den gangen, men sannheten er at den gangen hadde jeg ikke mulighet til å gjøre noe som helst, jeg var syk og i tillegg hadde jeg et nyfødt barn full i kollikk som trengte meg døgnet rundt, så det var ikke noe jeg kunne ha gjort. Men det hadde vært så mye enklere om det hadde blitt sakt noe den gangen, om det i det miste hadde vært en krangel eller noe jeg hadde gjort, men det var ikke det.. Det bare ble stille og så var dem borte, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Det var ikke mitt ansvar, jeg hadde stort nok ansvar som jeg hadde, og man har ikke ansvar over andre "voksne", dem får pokker meg ta ansvar for seg selv og sine handlinger!!! Men den dagen, står som en av mine værste dager i mitt liv, dette var starten på et liv som skulle bli så bra, vi 3 skulle være en familie, og selv om ting var vanskelige, så skulle vi fikse det!! Så brast alt sammen rett foran meg uten at jeg helt klarte å se eller forstå hva som egentlig skjedde, rett foran meg. Han hadde sviktet meg mange ganger før, men at han kunne svikte sin sønn, han var bare 6 uker den gangen, og jeg som var på mitt svakeste på mange måter, det er noe jeg nok aldri kommer til å forstå eller få svar på. Den tiden stoppet en del av meg opp, jeg mistet noe av meg selv den dagen..Som jeg enda ikke har klart å få tilbake!

Det er disse depresive periodene som er de værste i livet mitt, da dukker det alltid opp vonde ting fra fortiden, som jeg på en måte bare blir dratt inn i igjen gang på gang. Jeg vil ikke men der og da er det akkuratt som om jeg ikke lenger har noe valg. Jeg hater disse periodene, og det er også dem som er de lengste ofte. Jeg går ofte til psykolog for å få hjelp til å takle forskjellig som dukker opp, og det er ikke alltid like lett. I dag var jeg til samtale, og denne gangen var utrolig tøff. Tårene bare pressa seg igjennom, og en smerte så tung som bly sprengte fritt rundt i kroppen. Fysj, dette var ikke noe særlig.. Følelsene springer bare vildt rundt inni meg, smerten er som et rent helvete. Det gjør så vondt, det svir, det stikker, det brenner og det føles nesten ut som jeg blir kuttet opp innenfra og ut.. Vet det er voldsomme ord, med det er en voldsom smerte, som er så vanskelig å beskrive ut med ord. Det er denne smerten som til tider bare dukker opp og kommer til overflaten, den bare dukker opp når den selv vil, jeg føler null kontroll over denne smerten når den når overflaten.. Da tar den på en måte over..

Denne gangen er smerten anderledes, nesten som den er en del skritt dypere enn hva den har vært de siste gangene.. Jeg sliter med å holde tårene tilbake, og etter hva jeg har lært skal jeg bare la dem komme om de dukker opp, det er en del av prossen for å komme et skritt videre.. Depresjonen min har sittet i veldig lenge denne gangen, og enda jobber og jobber jeg med meg selv for å komme meg ut av alt dette vonde styret.. Jeg vil så gjerne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.. Det dukker opp noe nytt hele tiden.. Hva er det som ble åpnet opp under samtalen min i dag, det var tydelig noe som skjedde med meg i dag.. Så når jeg nå kommer igjennom dette denne gangen, håper jeg virkelig at jeg vil slippe å gå så dypt neste gangen.. Jeg vet at jeg sitter veldig fast i hendelser fra fortiden min, har opplevd veldig mye vondt, som jeg tidligere ble nødt til å fortrenge for å komme meg videre.. Jeg måtte tidlig lære å passe på meg selv, det var ikke så ofte at jeg følte noen var der for meg når jeg vokste opp. Da jeg ble større og andre vonde ting hende meg, dukket ting opp fra barndom/ fortid som en bombe som bare ventet på å sprenge, og jeg ble nødt til å ta tak i dette. Jeg syns jeg har kommet veldig langt med masse, men henger forsatt igjen med enkelte hendelser, som preger livet mitt veldig den dag i dag. Målet mitt er at jeg skal få kontroll over dette og få det bort, eller rett og slett i værstefall lære meg å leve med det sånn det er.. Det er her jeg sliter, jeg vil så gjerne gi slipp, men skjønner ikke helt hvordan jeg skal gjør dette, eller hvordan jeg skal få det til.. Derfor har jeg i lang tid fått beskjed om å skrive ned det som kommer opp, for å få det opp og ut.

Har fått i oppgave nå om å skrive hendelser fra fortiden min, slik at jeg får det ut, og får sett det på en annen måte, og kanskje da lettere kan komme meg videre..

Jeg har de siste dagene begynt å skrive en del, blandt annet om tiden før jeg ble gravid og alene og fra den tiden jeg møte han som jeg trodde jeg skulle leve livet mitt sammen med, som det viste seg at det ikke skulle bli alikevel.. Dette er for å få det ut, slik at jeg skal få det i et annet perspektiv, og på den måten letter klare å komme meg videre. For på en eller annet måte stoppet en bit av meg opp den dagen han gikk ut døra uten en lyd, og aldri så seg tilbake, det gjorde mer med meg enn noen sikkert kan forstå.. Så det er derfor jeg skriver og skriver, og jeg gjør det kun for meg selv!! .. Det er lett å få besjed om å gjøre ditt og datt, men når det kommer til en selv er det ikke alltid det er så lett som gjerne andre vil se på det fra utsiden og inn.. Ingen vet hvordan det faktisk er før man står der på samme måte selv, noe jeg virkelig ikke unner noen! Det som kom frem i dag under min samtale, er at jeg forsatt sitter fast i en dyp sorg prosess fase.. Det som gjelder er bearbeiding!  

Det var blitt sommer i år 2004, husker at jeg bodde hos mamma denne tiden, hadde hele leiligheten for meg selv, siden hun var på ferie i Usa for 3 måneder.. Denne tiden her sliter jeg veldig med angst, store søvnproblemer, svingninger så store som bergodalbaner, og jeg trekker meg bort fra andre og velger å isolere meg vekk fra nesten alt. Noe jeg gjorde når jeg hadde det for tøft, og ikke følte meg som meg selv, da ville jeg bare lengst mulig vekk fra alt.. Jeg festet forsatt veldig mye, for det var nesten det enetste som funket for meg denne tiden her, det fikk meg til å rømme vekk fra alt dette tankesjøret som hadde fulgt meg i mange år. Jeg hadde vært hos legen igjen, og fortalt om hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg fikk ut av det var en eske med sovepiller.. Og besjed om at jeg igjen slet med depresjon, men at jeg burde begynne å gå turer ol, for det ville funke veldig bra. Å gå tur er noe jeg alltid har vært glad i, og gikk masse turer, så viste at det ikke bare var så lett.. Men sånn var det.

Jeg testet ut disse sovetabelettene, men det viste seg fort at dem ikke hjalp noe særlig, dem gjorde meg bare enda mer sliten og trøtt, men fikk ikke sovnet uannsett.. Det var skikkelig tøft, man ligger bare der, trøtt som et slips, så er det en del i hjernen som bare ikke vil koble sammen slik at det går an å sovne normalt.. Jeg fryktet også mørket, og ble veldig redd for å være alene, det ble ofte til at jeg satt oppe hele nettene og så på filmer/ serier, med gardinene godt lukket igjen.. Så når sola kom opp på morningen, og det begynte å lysne ute da fikk jeg endelig lagt meg og fikk endelig sove, og sånn var det i flere måneder av og på..

Denne tiden har jeg i grunn veldig mange venner, sånn på partystadiet, og fester mye i helgene, for å så trekke meg vekk når uka kom.. I denne tiden dukker plutselig "S" opp igjen, noe som gjør både godt og vondt. Jeg sier ikke mye til han om hvordan jeg har det, for jeg er en mester på å skule meg selv fra omverden, ved hjelp av "maska", det funket bra den tiden der.. Det var veldig godt å ha noen der igjen, å bare det å ligge i hans armer var den beste trygghetsfølelsen jeg noen gang hadde følt, han fikk meg til å føle meg trygg akkuratt der og da.. Men så sviktet han meg igjen, og borte var han.. Mye fra denne tiden er nok godt fortrengt, som så mye annet fra fortiden min, det er ikke alt man bare kan klare å bære på her i livet.. Jeg var så ødelagt og hadde det så vondt denne tiden! Jeg gikk jevnlig hos psykolog, uten at det føler som å hjelpe så masse der og da, for det har alltid vært et problem med å prate om følelsene mine, er ikke noe som falt helt naturlig. Det var som er høy mur som var bygget opp, mye nok for å beskytte meg selv. For å bli sviktet på slike brutale måter, gang på gang av ulike nære personer, det gjør noe med man..

Mens mamma er borte disse 3 månedene og jeg sliter som jeg gjør, kommer jeg til et punkt der jeg kjenner at nok er nok, det går bare ikke lengre, føler at jeg kommer til å stryke med når som helst hvis ikke jeg gjør noe.. Smerten inni meg er for tung! Jeg bestemmer meg for å flytte tilbake til Stavanger igjen. En følelse jeg hadde hatt siden jeg kom til Tønsberg når jeg var 17 år, men siden jeg traff "S" ble jeg boende her oppe, mye for han. Og for på den tiden var det det samme egentlig.. I stavanger hadde jeg alle de "gode" vennene mine, dem jeg hadde vokst opp sammen med.. Og dem jeg stolte på mer enn andre.. Og slik ble det jeg reiste ned på sen sommeren og flyttet midlertidelig inn hos en kamerat av meg. Der var jeg i en måned før jeg måtte dra hjem igjen, var vanskelig å finne noe der nede.. Og kom i kontakt med venninda mi "B" som jeg ikke hadde sett på noen år, hun ønsket å flytte ned til Stavanger med meg. Vi får inn en annonse, og ikke lenge etterpå får vi en leilighet.

Det er da jeg møter en fantastisk gutt, "H", han fikk meg til å smile igjen, han fikk meg til å føle at det virkelig var håp for meg også. Dagene mine blir mye lysere enn på lenge sammen med han. Og for hver dag som gikk sammen med han fikk jeg mer og mer "S" ut av systemet mitt, det var en utrolig spesiell, men ganske deilig følelse. Var det virkelig muligt, for dette hadde ikke gått an før.. Mye hadde nok med at jeg nå bodde 50 mil unna han, og at jeg ikke ble minnet på han uannsett hvor jeg gikk hen.. Jeg var fri, jeg var hjemme, og jeg hadde endelig klart å starte på nytt. Jeg hadde tørt å ta et lengre steg enn jeg hadde klart tidligere, og jeg var glad. Men forsatt sletr jeg med mye festing, og har en stor rastløshet inni meg, noe "H" stadig nevner på, for jeg var urolig til tider, klarte liksom ikke helt å roe meg ned. Ville gjerne, og vi pratet en del om fremtiden, og om barn ol, var litt skremmende, men det lå liksom som noe som mest sannsynlig ville komme.

Men etter 6 måneder, tar forholdet plutselig slutt. Det stopper opp på en måte som skremte meg veldig. Vi hadde vært på en fest og hadde det utrolig koselig sammen, slik vi stort sett alltid hadde det. Denne kvelden forteller han meg at han elsket meg og at han var veldig lykkelig, og bla..bla.. det der.. Husker jeg ble litt satt ut, for på mange måter var det liksom der det virkelig startet, kunne jeg virkelig klare å elske en "ny" mann, det lå der liksom.. Jeg rakk og kjenne på det.. Men klarte ikke å få ut ordene, og i tilleg var jeg jo på fest så jeg lot det vente. Og han var bare lykkelig, husker godt hvordan han lyste opp etter han hadde fått det ut. Vi dro på byen og hadde det hyggelig sammen med vennene våres. Senere på kvelden da vi nesten var kommet hjem til meg. Vi var veldig fulle begge to denne kvelden, og havner i en høylytt krangel, som ender med at jeg drar inn til meg og han drar hjem til seg, så skal vi prate sammen neste dag. Dette skjer aldri, han kommer å henter bilen sin, og så blir han borte! Jeg jobbet med å få tak i han i lange tider, uten noe særlig hell. Det gjorde sykt vondt, og den gang hadde jeg en dyp kjærlighetsorg. For første gang hadde jeg virkelig tørt å åpne meg med hjertet igjen, og så skjer dette enda en gang! Han bare ble borte.. Boff!! Var helt forferdelig! Og ikke nok med det, men midt oppi alt dette ringer plutselig "S". da har det vært stille fra han så lenge, så skjer dette, og da er han plutselig på telefonen igjen..

                 Hahahahahaha, me lo godt av dette!! :P

                   hahahahaha, er det mulig!! hehe!! :-)

                            like tullete begge to jo!!!..;-P



Jeg startet jo for fullt nå i begynnelsen av Januar, på veien ned mot trivselsvekta mi.. Dette gikk utrolig bra den første måneden og jeg gikk ned hele 7 kg :-) Jeg er ganske stor har en ganske lang vei igjen.. Jeg har i tillegg diagnosen Bipolar, og sliter til tider med veldig store svingninger, for tiden går jeg ikke på noe medisiner, da dem jeg har prøvd ut til nå bare har gjort meg enda værre.. En vanskelig prosess det der. Men uannsett i midten av Februar ble det for tøft for meg og jeg gikk inn i en mørk dyp peride (depresiv periode) som har vært utrolig hard, og lang.. Det har også vært veldig mye sykdom her hjemme hos oss dette nye året her, som har tatt veldig på meg, både med skole og andre ting. Alt dette gjorde at jeg mistet taket både på kosten og treninga, og jeg gikk opp nesten hele 5 kilo ganske raskt..

Men så forsatte jeg med å bruke minst ett måltid (frokost) med Noka, og ofte et måltid på dagen gjerne (Middag) med Noka, dette har gjort at vekten min gikk litt ned, og stabiliserte seg slik at i stedet for å ha gått opp igjen nesten 5 kg, har den stått på +2kg, og der har den stått nå i flere uker. Den siste uka som var nå tørte jeg rett og slett ikke gå på vekta, for jeg følte at jeg hade gått opp alt igjen, ekkel følelse, for jeg har spist mye feil, uten om disse 2 Noka måltidene, og det har blitt mye mindre mosjon enn hva det var i starten. Men i dag trådde jeg med angst opp på vekta igjen og den viste at jeg hadde gått ned -1, 5 kg. Gjett om det var ei her som ble jublende glad. Og det jeg har tenkt da, er rett og slett at det må ha vært disse måltidene som jeg har byttet ut med Noka produktene..:-)

Så nå kjenner jeg motivasjonen stiger inni meg igjen, guttungen er kvitt vannkopppene sine, og er frisk igjen, og selv om denne depresive perioden her har vært og enda er hard å komme seg i gjennom, er jeg fast bestemt på at jeg skal klare dette her.. Jeg skal ned i vekt, og jeg skal nå Trivselsvekta mi :-) Basta boom!! Nå er det på tide at denne jenta her skal få det bra igjen, vært nok motstand og tøffe år bak meg nå, at jeg ønsker og vil ha forandringer i livet mitt, men dem kommer ikke av seg selv, så jeg er nødt til å jobbe hardt for å få det til, men til syvende og sist, skal det nok være verdt det.. Og ingen vet hva fremtiden vil bringe!! C=

Nå tenker jeg at vi skal ta oss en tur ut på tur, må inn om butikken å handle inn mer melk, er avhengig av melk til Noka shakene mine, så da får vi oss en god tur i dag!! Tenker jeg skal trappe opp litt mer med Noka, og kutte ut mer av den "feile" maten som jeg har rota meg inni igjen de siste ukene.. Mye bedre med sunn og god mat enn alt det andre klisset!

                                Så full sjerpings fra og med i dag:-)

                                               I CAN DO IT!!!!!!

                                       Ha en flotte dag alle sammen!!

Det tok litt tid for meg, men etterhvert ble også mine følelser sterkere og dypere for denne gutten. Og vi ble sammen i begynnelsen av 2001. Han var en fantastisk gutt, og jeg ble utrolig fort glad i han. Han ble mitt alt, han var den jeg kunne stole på, når alt annet rundt meg raknet, han var der uannsett, og vi to var uatskillige. Vi fløy sammen daglig, og hadde det utrolig masse gøy sammen:-) På en måte føltes det bare ut som om det var dette som var meninga, og at vi hørte sammen! Han var der når jeg trengte han, han støttet meg, og holdt alltid av avtaler. Han var veldig knyttet til familien sin, noe jeg syns var veldig flott med han, han viste tydelig omtanke for dem han hadde rundt seg. Og han fant seg i ganske masse med meg også, så tolmodighet hadde han virkelig. For jeg hadde med meg en tøff bakgrunn. Jeg har aldri stolt så mye på en gutt som jeg gjorde med han, og jeg delte mye med han. Men det var det var den gang da.. Etter nesten 2 år flytter vi sammen, for jeg kom inn på skole et stykke fra Tønsberg, og det ble altfor langt å pendle fra Tønsberg til Sande.

I løp av denne tiden skjer det utrolig masse, blandt annet får hans lillesøster pluselig alvorlig kreft og blir kjempe syk på bare noen få måneder. Dette var en utrolig tøff tid. Når skole året mitt er ferdig flytter vi tilbake til Tønsberg, jeg hjem til mamma og han hjem til mammaen sin.. Så topper alt seg, og en dag når vi sitter å prater ender det opp med at vi pluseliglig skal ha en pause i forholdet, dette kom som et sjokk, det var så mye som foregikk i livet hans at han trengte litt tid. Greit nok det. Men problemet hans var alltid dette, hver gang det kom motstand eller vonde ting skjedde, trakk han seg unna, noe som er utrolig dumt, det er jo nettopp da det er aller viktigst å stå sammen.. Dette ble mye hardere enn hva jeg hadde regnet med.. For vi pratet nesten ingenting sammen lenger, og det ble på en måte bare plutselig skikkelig slutt av seg selv..

Og midt oppi alt dette vonde, mister han kort tid etter lillesøsteren sin i kreft. Dette var fælt, det var fryktelig vondt å sitte der å få denne besjeden, og ikke kunne gjøre noe i det heletatt, ingenting, husker jeg sendte en melding om at jeg var glad i han og at jeg alltid kom til å være der for han om han trengte meg, og det viste jeg at han viste innderst inne, jeg elsket denne gutten så utrolig høyt, og det å vite at han hadde det så vondt, var utrolig smertefullt for meg også. Selv om jeg ikke kjente søstra hans så godt, så hadde jeg rekket å bli glad i henne jeg også, og tok alt dette veldig tungt selv.

Men han brukte meg ikke, ingen lyd hørte jeg fra han, dette var tøft, det som skulle bare være en pause, ble så mye verre og smertefullt enn hva jeg hadde trodd, og jeg savnet han hver eneste dag som gikk, han stod i hodet mitt fra morgen til kveld. Den ene dagen snakker han om at han elsker meg så høyt, og ser for seg at han skal gifte seg med meg en dag, og neste dag prater han ikke med meg i det heletatt. Dette var veldig vanskelig å forstå. Alle mente at han var i en slags krise, og at han vil komme tilbake når han hadde fått summet seg litt mer.. Men det blir ikke helt sånn.. Det går en stund, og så begynner ryktene og gå om at han har vært med flere andre kvinnfolk. Husker det føltes som å få flere kniver rett inn i hjerte mitt. Det var det værste!! Det aller værste var at denne ene jenta her var ei han hadde prata om før som han ikke klarte å fordra, og så går han rett til henne allikevel. Den dagen jeg fant ut av dette, kom jeg hjem til mamma helt knust, og kastet rett og slett opp, jeg var totalt psykisk og fysisk ødelagt.. Dette var det værste som kunne skjedd, og det skjedde, og det skjedde ikke bare en gang, men flere ganger. Jeg var så ødelagt, og det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å komme meg videre med mitt liv. Men det skulle vist vise seg og ikke være så lett. Jeg slett veldig med tillit til nye gutter som jeg traff, og hadde flere forhold som ble veldig korte, jeg prøvde, men i hjerte mitt satt forsatt "S" enten jeg ville det eller ei. Han satt bom fast. Og etter en stund møtte vi på hverandre igjen, og det ble litt frem og tilbake med oss. Sånn var det vel i grunn i flere år av og på. Var veldig vanskelig å finne tilbake til hverandre skikkelig når tilliten var så brutt, og han sviktet meg igjen gang på gang, og jeg tok han inn gang på gang, sånn var det!!.. Jeg var altfor svak når det kom til han. Jeg ønsket for mye, og han lovet mye, men det var bare ord, men det var ikke lett å se det når man stod rett opp i det! Jeg husker jeg møtte han på brygga i Tønseg, rett før jeg ble 22, da satt vi oss ned og prata sammen, vi tøyset litt frem og tilbake, og pratet om fremtiden, vi laget oss en avtale, at dersom ingen av oss hadde fått oss nytt forhold eller barn innen vi var 25, skulle vi slå oss sammen og få et barn når vi var 25 år, for da var det meningen at det skulle være oss. Dette var vel mest litt fulle prat, men var nok en del mening bak der også!! (Siden sønnen vår faktisk er født dagen før han ble 26 år, noe som i grunn har vært veldig sprøtt..) Så går det en stund før vi møtes igjen!!...

Er så sinna nå at det er rett før jeg sprenger!!!! Arg, åhhh, nå fikk jeg sannelig kontakt med noen nye følelser som jeg ikke har kjent makan til før, fytti grisen er det muligt!! Det værste jeg vet om er når en "Far" svikter barnet/ barna sine totalt, og bare går ut og lager seg nye barn som om ikke noen ting hadde skjedd før, slike mennesker burde vært kastrerte.. ja rett og slett! Burde vært nye lover som sa at han du barn fra før som du forsømmer, er det straffbart og få seg flere barn, så lenge man ikke kan ta ansvar for dem man alerede har satt til verden. Vanskeligere enn det burde det ikke vært!! Fatter ikke hva som går rundt i hodet på en mann jeg når han klarer å gjøre noe så stykt.. Har ikke ord rett og slett for sånt!!

Jeg er alene, og har vært alene nå siden jeg gikk gravid. Og det var faktisk slik at det var han som prata om hvor koselig det ville være å ha en liten springende i mellom oss. Han prata masse om det, noe som både skremte og gledet meg. Så vi ble enig i at om det skjer så skjer det!! Å det gjorde det rett som det var, jeg ble veldig sjokket da jeg plutselig fant ut at jeg var blitt gravid, men samtidig veldig glad. For jeg viste at nå ville livet mitt ta en ny vending til det bedre, lite ante jeg den gangen at jeg kom til å ende opp alenemamma, uten en barnefar som kom til å stille opp i det hele tatt. Men sånn ble det. Nå har jeg bestemt meg for å skrive ut historien min om hvordan det egentlig har vært for meg, jeg som plutselig bare kunne fokusere på å ta en dag av gangen, på å leve en dag av gangen for min og min lille sønns skyld, da jeg på det mørkeste egentlig bare ønsket meg langt, langt bort fra denne urettferdige verdenen her. Ja jeg hadde en del selvmordstanker, og slet med store alkohol inntak, det var det som funket for meg den gangen før jeg ble gravid. Det var det jeg klarte å "gjømme meg bak"..

Jeg møtte "S" helt tilbake i år 2000, jeg var da 17 år, bodde sammen med en islending " R" den gangen, "R" hadde flyttet etter meg fra Stavanger dette året her, vi hadde vært sammen i nærmere 2 og halvt år. Men etterhvert hadde vi et forhold som mer og mer hadde dabbet over til et godt vennskap, så vi var nok mer bestevenner enn noe annet! " R" reiste en del nedover til Stavanger, og jeg var en veldig "vill" feste galen jente denne tiden, så hos oss var det stadig party, spesielt når " R" var på tur til Stavanger. Noe med det utrykket , " Når katten er ute av huset, danser musene på bordet".. hehe:-) Så var nok litt sånn, likte ikke å bli holdt i tøyler jeg, ville helst gjøre akkuratt som jeg ville, og alkoholen gjorde meg glad, og den gav meg en følelse av å være meg selv i gjen. Dumme tanker, og vonde minner forsvant liksom på en måte, når jeg fikk feste sånn sammen med gode venner og stadig nye mennesker.. Da var jeg i mitt ess. Trodde jeg ihvertfall!!

Første møte mitt med " S ", var faktisk på en av disse festene som ble holdt hjemme hos meg, jeg hadde flere på besøk, og det kom stadig innom enda flere.. Jeg var nok ganske så i slaget denne kvelden her. " S " kom sammen med noen venner av søsteren min, husker at han var veldig rolig og litt forsiktig av seg, mens jeg var nok stikk motsatt hehe.. Han var egentlig litt sjenert av seg, og da dem skulle gå, fant jeg ut at jeg skulle ha det litt moro og teste han litt, så jeg ba han rett og slett om et lite "hade kyss" ( en helt teit greie egentlig, men var faktisk litt morsomt den gangen av hva jeg husker, og så var jeg bare 17 år også da..) Det var vel egentlig mest sakt som en spøk, men han ble veldig satt ut, så derfor dro jeg spøken enda lengre.. Hadde få hemninger den gangen der, var ikke av den mest sjenerte typen.. Til slutt gav han etter, og han trodde nok ikke på meg, men jeg gav han et skikkelig smask rett på truten.. hehe, jeg var full av tåpelige påfunn, men sånn var det.. Men det skulle vist ikke stoppe der.. Noen dager og uker etterpå begynte det å gå skikkelig med rykter rundt at han hadde gått rundt å skrøyta om å ha "rota" med meg og masse greier. Husker jeg klikka i vinkel den gangen.. Litt av en type liksom, du gir han et lite smask, og gubben drar den hen og lager en skikkelig "story" ut av det.. Husker godt at jeg var temmelig irritert den gangen. Men gad ikke å bry meg mer, brydde meg ikke akkuratt så mye om den fyren den gangen der akkuratt..

Tiden gikk og det ble helt slutt mellom meg og "R" og han valgte å flytte tilbake til Island.. Jeg flyttet hjem til mamma, meldte meg inn på vidergående, og kom inn på GK Tegn/ form og farge på Borre vgs. Hadde prøvd meg på vidergående året før, men det gikk i vasken på grunn av skillsmisse og masse dritt ( som er en egen historie)

Jeg kom i klasse med en veldig flotte gjeng, og traff ei jente som ganske fort ble en av mine bestevenninder. Meg og "B" ble som to erteris, fant på mye sprell sammen. Men det skjedde veldig mye på veldig kort tid her. Hun forteller meg at hun er veldig intressert i en fyr som jobber på den nye sjøsiden i horten, som maler, (dette var det året sjøsiden ble bygget i Horten).. Hun forteller at hun er veldig, veldig intressert i han, men vet ikke hva hun skal gjøre, og spør meg om hjelp til å spleise dem to. Det er ikke første gang jeg har måttet være frøken "giftekniv", men siden hun var min bestevenn var det klart at jeg måtte hjelpe til. Det var da det viste seg at denne gutten hun var så utrolig intressert i, var "S".. hehe, ikke sant ganske sprøtt, men det var gått ganske lang tid siden alt det andre styret, så jeg tenkte at dette får vi fikse! Og han virket denne tiden som en veldig normal og grei kar. Så med frøken gifte klar i tankene, setter jeg i gang et stort prosjekt for å spleise disse to turtelduene sammen.. Lite aner jeg at i hodet hans er det kun "meg" som gjalt, det ble ganske masse fester og mange møter utenfor Rimien i Horten i hver pause vi hadde.. Og hele tiden jobbet jeg med å få spleiset disse to.. Meg og "S" begynner og bli ganske gode venner, for vi tilbringte veldig mye tid sammen.. Men jeg ser kun på han som en venn, og har ikke andre tanker i hodet mitt enn at det skal bli "B" og han.. Etterhvert legger jeg merke til at han trekker seg mer og mer unna venninda mi, og er veldig ivrig på kun ha med meg rundt omkring, husker det tok litt tid før det gikk opp for meg at han faktisk var intressert i meg, og grunnen til at han sa ja til å være med på alt muligt, var ikke på grunn av henne, men pågrunn av meg. Mannfolk, at dem ikke bare kan si det som det er!! Burde vel egentlig skjønt det den gangen meg og kameraten hans lot dem være alene og snek oss ut en tur. Og "B" var helt med på at hun skulle prate med han og si det som det var, mens "S" bare la seg til å sove på sofaen, bare furtet for jeg hadde blitt med kameraten hans, som på denne tiden også viste at han ikke var intressert i henne, men i meg.. Snakk om situasjon!! Så sånn startet denne historien med oss!!... Fra komplisert til enda mer komplisert!!

Fant dette innlegget på nettet, og syns det var litt intressangt å lese. Jeg har som sakt diagnosen Bipolar lidelse, og sliter masse med store svingninger. Jeg startet opp med forskjellige type medisiner, men alle disse gjorde meg bare enda verre, siste tiden har jeg ikke brukt noenting. Dette går heller ikke så bra, så det ser sterkt ut for at jeg må teste ut noen flere typer medisiner for å prøve å stabilisere denne bipolaren min.. Det er en hard kamp å stå slik alene.. Men jeg gir meg ikke!! Allerhelst vil jeg kunne leve uten medisiner, og finne en måte å takle dette på anderledes enn hva jeg har gjort til nå. Jeg er veldig heldig som har en så flott sønn, og det at jeg har han har reddet meg masse, at jeg plutselig fikk mening med livet, og noe å virkelig ville leve for, gjorde at jeg sluttet å ha disse tankene inni hodet mitt som gjorde at jeg aller helst bare ville vekk fra dennne fæle verden.. Nå har jeg noe å stå opp for hver dag:-)

Men det er en daglig kamp jeg lever i enda, og jeg står veldig alene!

Her er et innlegg jeg fant på nettet: 

Dette innlegget er bare ment som informasjon og råd og ikke som et behandlingsopplegg. Om du skal endre noe ved din behandling må du snakke med din lege eller psykiater.

" Im selfish, impatient and a little insecure. I make mistakes, I am out of control and at times hard to handle. But if you can`t handle me at my worst, then you sure as hell don`t deserve me at my best." Sitat fra Marilyn Monroe som selv var bipolar, en sykdom som på den tiden var totalt umulig å behandle.!

Det finnes idag flere typer medisiner som kan behandle bipolar lidelse som både hindrer de maniske periodene men også hindrer at depresjonene oppstår. Noen fungerer bra på disse medisinene, men de er ikke uten bivirkninger. Medisinene orfiril, litium og lamictal er blant de mest brukte medisiner for denne sykdommen. Orfiril gir generelt lite bivirkninger og kan trappes opp ganske raskt, mens Lamictal må man bruke flere måneder til man kommer opp i riktig dose. Litium er en gammel medisin som er førstevalget ved alvorlig grad av denne lidelsen.

Mange lever idag et helt symptomfritt liv uten medisiner, men man må da være oppmerksom på hva som utløser oppturene og nedturene ved denne sykdommen. Jeg skal her komme med en liten oppskrift på hva som kan gjøres for å få et bedre liv med bipolar lidelse. Enten alene eller i kombinasjon med medisiner. Ikke slutt på medisinene dine uten samtykke fra din lege.

Start dagen med å stå på hodet. Dette for å sirkulere blodet i hjernen og gjør at du får bedre konsentrasjon og ser ting klarere.

Ta store doser av omega 3. Fiskeolje har vist å være svært effektvt for mennesker med bipolar lidelse og fungerer bra på depresjon. Undersøkelser har vist at mennesker med bipolar lidelse forbedrer symptomene sine med 25% ved inntak av omega 3. Men det er viktig å finne en omega 3 som har et høyt inntak av Epa. (en type omega 3)

Johannesurt er en mye brukt alternativ medisin i behandling av depresjon. Nyere studier viser at johannesurt kan være like effektivt som antidepressiva i behandling av ulike depressive symptomer. Det er derimot ikke gjort spesielle undersøkelser på pasienter med bipolare lidelser.

Akupunktur virker antidepressivt og kan hjelpe mot humørsvingningene som bipolare mennesker har.

Få nok søvn, sov ca 7-8 timer pr natt. Legg deg og stå opp til samme tid hver dag. Dette stabilserer melatonin og serotonin nivået i hjernen.

Unngå aspartam som finnes i lightbrus og andre leskedrikker. Det tok over 5 år å få godkjent dette stoffet i Usa, og det sier vel sitt til at det ikke er så lurt å putte i seg.

Drikk minimalt med alkohol. Alkohol kan både utløse depressive og maniske faser. Kutt også ned på sukker og raske karbohydrater da dette stresser kroppen. Ta krom som stabiliserer blodsukkeret og i tillegg er antidepressivt

Enkelte homeopatiske midler kan hjelpe. Dette er Phosphorus, Cannabis Indica, Ignatia og Coffea

Tren regelmessig. Gjennom trening utskiller kroppen sitt eget anidepressivt stoff som kalles endorfiner. Dette gjør deg rolig, konsentrert og er humørstabiliserende.

Balanser dine chakra med yoga og da spesielt hara chakra. Mennesker med bipolar lidelse har ofte et overforbruk av penger og sex enn hva som er vanlig. Ved å balansere hara vil dette normalisere seg.

                   Her var det ihvertfall noen råd, som kanskje kunne være verd å prøve!

Guttungen min nermer seg veldig bursdag nå, han blir 4 år, og jeg lurer litt på hva jeg skal finne på til han. Da søskenbarnet hans var her i forje uke hadde hun med seg sin Nintendo Ds, noe som han syns var litt spennende. Men hun er 5år da, litt usikker på hvor lenge hun har hatt den, men dem bruker den når dem er på lange turer, eller hvis det er mye venting. Kjekt for ungene det! :-)

Vi har Nintendo wii, som han syns er veldig gøy da, han er faktisk veldig flink også, men det er ikke så veldig mye han får spille på det her hjemme. Tror han ville blitt veldig glad for en sånn ja:-) Og det er jo bare å ta å legge den vekk dersom det skulle bli litt mye spilling, og heller ta den fram igjen..

               Hva syns dere, er det tidlig med Nintendo Ds når man er 4 år?